Forfatter:
Silvija Seres Kronikk 1 av 7: Hvorfor norske politiske debatter har blitt fastlåste – og hvordan vi kan bryte ut av spillet.
Norge er et av verdens rikeste land. Likevel er den politiske debatten preget av en følelse av knapphet. Skattepolitikken blir fremstilt som et spørsmål om enten å ta fra de rike eller kutte velferden til de fattige. Klimadebatten reduseres til et valg mellom økonomisk vekst eller miljømessig kollaps. Arbeidslivspolitikken polariseres mellom enten maksimal fleksibilitet for arbeidsgivere eller maksimal beskyttelse for arbeidstakere.
Disse fastlåste posisjonene er ikke tilfeldige. De er et resultat av en politisk logikk som har utviklet seg til et nullsumspill – der gevinst for én part automatisk oppfattes som tap for en annen. I økonomien er nullsumspill en sjeldenhet; verdi skapes og deles hele tiden. Men i politikken er dynamikken annerledes. Når politikk reduseres til posisjonering, incentiveres partier til å forsvare sine standpunkter heller enn å finne løsninger som skaper verdi for alle.
Men hvordan havnet vi her? Og viktigere: Hvordan kan vi komme oss ut?
Nullsumlogikk og politikkens fastlåste posisjoner
I Landet som ble for rikt beskriver Martin Bech Holte hvordan Norges økonomiske vekst har skapt en politikk preget av fordeling snarere enn verdiskaping. Med Oljefondet i ryggen har vi ikke lenger et akutt behov for reformer eller innovasjon for å finansiere velferden. Vi har råd til å videreføre gamle systemer, selv om de er ineffektive.
Dette har forsterket et politisk nullsumspill. Når ressursene tilsynelatende er ubegrensede, handler politikk ikke lenger om å skape nye verdier, men om hvem som får hva. Vinnerne forsvarer sine posisjoner, taperne krever omfordeling, og politikken låses fast i skyttergravsdebatter uten reelle løsninger. Vi har flere konkrete eksempler på dette i Norge:
Oljefondet og velferdsstatens ekspansjon
Hver gang regjeringen foreslår å bruke mindre oljepenger, fremstilles det som et angrep på velferdsstaten – til tross for at vi vet at overforbruk i dag vil svekke velferden på lang sikt. Vi har sett hvordan oljepengebruken har økt fra 2,6 % av BNP i 2010 til over 3,5 % i dag, en utvikling som stadig krever mer inngripende grep for å reversere.
Skattepolitikken som politisk slagmark
Høyresiden vil senke skattene for å stimulere investeringer, venstresiden vil øke dem for å finansiere velferd. Men det vi sjelden diskuterer, er hvordan skattesystemet faktisk påvirker verdiskaping. Ifølge OECD har Norge et av verdens høyeste skattetrykk på arbeidende kapital, noe som hemmer privat næringsutvikling. Men fordi politikken behandles som et nullsumspill, får vi ingen nyanserte diskusjoner om hvordan vi kan optimalisere skattene for både vekst og velferd.
Klimadebatten: Vekst vs. utslipp
Politikken har skapt en kunstig konflikt mellom økonomisk vekst og klima. Norge er et av verdens mest klimabevisste land, men vi har også en økonomi avhengig av olje og gass. Istedenfor å utvikle en strategi for å lede an i den grønne omstillingen, har vi fått en skyttergravsdebatt der veksttilhengere og klimaaktivister snakker forbi hverandre. Resultatet? Norge taper muligheter i det grønne skiftet fordi vi ikke klarer å tenke systemisk.
Hvordan kan vi bryte ut av nullsumfellen?
For å komme videre må vi gjøre tre ting:
1. Incentivere verdiskaping, ikke bare fordeling. Norge må bli mindre avhengig av oljefondet og mer opptatt av hvordan vi skaper nye verdier. Vi trenger skattesystemer og politikk som belønner investeringer i produktivitet og innovasjon, ikke bare kortsiktig omfordeling.
2. Bygge politiske kompromisser basert på spillteori. I spillteorien finnes konseptet positive-sum games – situasjoner der begge parter vinner på samarbeid. Norske politikere må tenke mer i slike baner. For eksempel: Hvordan kan vi kombinere lavere skattetrykk for bedrifter med mer investering i velferd? Hvordan kan vi skape grønn vekst uten å ødelegge økonomisk stabilitet?
3. Erstatte statiske ideologiske posisjoner med dynamisk tilpasning. Verden endrer seg raskt, men politikken vår er ofte fastlåst i gamle paradigmer. Vi trenger en mer eksperimentell og adaptiv politikk der vi tester løsninger i mindre skala, evaluerer, og skalerer opp det som fungerer.
Politikk er ikke et spill som skal vinnes, men et system som skal fungere, både på kort sikt, frem til neste valget, og på lang sikt, for de kommende generasjoner. Vi har fått dette til før, som få andre land i verden har klart, med politikk som var motivert av det lange siktet.
Så lenge norsk politikk behandles som et nullsumspill, vil vi fortsette å se fastlåste posisjoner og handlingslammelse. Men dersom vi klarer å skape mer dynamiske, verdiskapende og kompromissorienterte politiske prosesser, kan vi gjøre politikken til det den egentlig burde være: Et verktøy for å skape en bedre fremtid – ikke en arena for å vinne kortsiktige seire.
«Norge 2.0 – matematisk sett» er en serie bestående av syv kronikker, skrevet av Silivja Seres, teknolog, matematiker, investor og medlem av valgkomiteen i Polyteknisk Forening. Kronikkene publiseres ukentlig, med Silvija Seres’ egne ord:
Norge er et av verdens rikeste og mest stabile land. Vår velferdsstat, finansiert av oljeformuen, har sikret høy levestandard, trygge jobber og en robust offentlig sektor. Vi har råd til mye, og vi har lenge hatt tid til å diskutere, utrede og vurdere. Men samtidig står vi ved et veiskille.
Vi lever i en tid med økende økonomisk usikkerhet, teknologiske omveltninger og globale maktforskyvninger. Vår oljeformue gir oss en illusjon av trygghet, men strukturelle problemer – fra fallende produktivitetsvekst til et stadig mer skjevt arbeidsmarked – tyder på at modellen vår ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Likevel preges norsk politikk av forutsigbare skyttergravsdebatter og trege beslutningsprosesser, der vi ofte reagerer på problemer først når de har vokst seg store nok til å bli kriser.
Jeg har lenge vært opptatt av hvordan vi kan bruke matematikk og systemisk tenkning for å forstå samfunnet bedre. Spillteori, kompleksitetsteori og økonomiske modeller gir oss verktøy til å identifisere hvordan insentiver skaper fastlåste politiske mønstre, hvordan komplekse systemer reagerer på endring, og hvorfor noen land lykkes bedre enn andre med å håndtere fremtiden.
Denne kronikkserien, «Norge 2.0 – matematisk sett», er et forsøk på å bruke denne typen analyse til å belyse Norges viktigste politiske utfordringer – og hva vi må gjøre for å unngå at vi planlegger oss inn i stagnasjon.
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!