Forfatter:
Philippe Bédos Ulvin Det første steget mot avskaffelse av atomvåpen, går gjennom minimal avskrekking.
De aller fleste vil være enige i at det hadde vært best hvis de litt over 12.000 atomvåpnene som finnes i verden i dag, ikke fantes. Våpenet er det kraftigste som finnes, skiller ikke mellom stridende og sivile, og det anslås at en “liten” atomkrig der kun 100 stridshoder brukes i Sør-Asia ville forårsaket en verdensomspennende sultkatastrofe der to av tre nordmenn sulter i hjel. Fullskala atomkrig mellom USA og Russland, er det best å ikke tenke på.
Det finnes ulike syn på hvordan en total avskaffelse kan oppnås. Det dominerende synet i de makthavende kretser er at det dessverre ikke er mulig: Da verden tok steget inn i den kjernefysiske tidsalderen, var det for sent; Så lenge de autoritære slemmingene har atomvåpen, må vi liberale snillinger også ha atomvåpen. Det er dette synet du gjerne finner hos NATO-offiserer, diplomater i London, Washington og Brussel, og en stor del av det norske regjeringsapparatet. Kanskje øyner de et fjernt håp om at alle verdens diktatorer en dag på magisk vis skal gjøre som Gorbatsjov, og åpne for nedrustningsavtaler, men inntil da må man gardere seg.
Et annet syn, delvis drevet frem av moralsk imperativ, går ut på at den beste veien til avskaffelse av atomvåpen er gjennom et internasjonalt forbud. Dette synet bærer organisasjoner som ICAN og (yours truly) Nei til Atomvåpen. Åtte av ti nordmenn, altså folk flest, støtter dette synet. Slik kan man effektivt utelukke flere og flere potensielle atomvåpenstater, samtidig som man skaper et sterkere stigma mot atomvåpen. Til slutt vil kun atomvåpenstatene stå igjen, og forhåpentligvis vil man da være i en sterk forhandlingsposisjon for å presse frem nedrustning – for eksempel ved å betinge handelsavtaler og klimatiltak på at motparten legger fra seg stridshoder.
Å være tilhenger av et internasjonalt forbud, er ikke ensbetydende med å be om ensidig nedrustning. Misforstå meg rett, jeg har ikke lyst til å bo i en verden der kun Vladimir Putin, Kim Jong-un og Xi Jinping har atomvåpen. Dette ville betydd verdensherredømme for autoritære, imperialistiske og fiendtlig innstilte ledere. Det er viktig at noen er der for å avskrekke gale menn med atomvåpen, og jeg vil helst at et vestlig liberalt demokrati skal stå for avskrekkingen.
Så hvor går veien til null? Forskerne Cimbala og Korb skriver i Bulletin of the Atomic Scientists at minimal avskrekking kan være nedrustningens redning, og konseptet fortjener at vi gir det en sjanse. Et naturlig steg på veien mot null atomvåpen, er selvfølgelig færre atomvåpen. Land som Frankrike og Kina har lenge operert med konseptet minimal avskrekking, som går ut på å kun ha 200 til 300 operative stridshoder, utstasjonert på atomubåter eller i forsterkede siloer slik at en god mengde overlever en motstanders førsteangrep. Selv hvis en motstander målrettet angriper alle de kjente lokasjonene for Kina eller Frankrikes atomvåpen, vil de aldri være sikre på at de ikke får en salve på titalls atomvåpen mot sine egne befolkningssentre i retur. At land som Kina og Frankrike i årtier har ansett dette som “godt nok”, til tross for den materielle evnen til å produsere langt flere atomvåpen, burde være informativt.
Logikken bak de enorme arsenalene til USA (5044 stridshoder) og Russland (5580 stridshoder) skranter. Idéen er at effektiv avskrekking med atomvåpen avhenger av at det er samsvar mellom våpentype, geografisk utplassering og leveringsplattform. Med andre ord, hvis Russland bruker mindre, “taktiske” atomvåpen på slagmarken i Ukraina, så skal USA kunne svare med et like “lite” atomvåpen mot Russland, for å hindre at Russland bruker flere atomvåpen, og at situasjonen eskalerer. Et stort problem er at de beste tilgjengelige simulasjonene basert på avklassifiserte rapporter av atomstatenes planer for kjernefysisk krig, viser at enhver bruk av atomvåpen, uansett type og uansett samsvar i motstanderens opprinnelige svar, leder til uhåndterlig eskalering og massiv ødeleggelse. Et annet, stort problem er at dette fører til ukontrollerte rustningsspiraler dersom det er flere enn to atomvåpenstater som konkurrerer. Dersom USA skal ha et arsenal som er i samsvar med Russland og Kinas atomarsenaler, og det samme gjelder Russland og Kina, så vil de ruste opp til den materielle grensen for hva de klarer å produsere og vedlikeholde. Mye vil ha mer, fanden vil ha fler.
Den minimale avskrekkingens fortreffelighet er at den kan forene både hauker og duer. Samtidig som man opprettholder løftet om gjensidig masseødeleggelse, så baner man vei mot avskaffelse og minimerer risikoen for uhell og misforståelser. NATO-landene USA, Storbritannia og Frankrike kan ruste ned til noen hundretalls stridshoder, uten å frykte atomkrig. Samtidig kan land som Norge bidra til å øke presset ved å signere forbudstraktaten. Det åpner et rom for at Russland kan ruste ned også, og vi lider ingen ytterligere risiko hvis de ikke gjør det. I den internasjonale debatten om atomvåpen, må fredsnasjonen Norge slå et slag for skandinavisk minimalisme.
Har du noe på hjertet? Gode folk fra kunnskapsnettverkene og direksjonen i Polyteknisk Forening skriver her fritt om det de har på hjertet. Her finner du alt fra korte innlegg om aktuelle hendelser via mer løse refleksjoner om de store sammenhengene til lengre tekster om fagets betydning, alt innenfor rammen av bærekraftig teknologi- og samfunnsutvikling. La deg utfordre og inspirere av nye og erfarne uredigerte skribenter!
