Av Erik F. Øverland , Fremtidsforsker

Erik Øverland er styremedlem i nettverket PF Millenium, foreleser ved Institut Futur, Freie Universität Berlin og styremedlem i World Futures Studies Federation.

I forbindelse med møteserien ”Framtidens Norge”, som gikk av stabelen høsten 2014, har Polyteknisk Forening og Fritt Ord engasjert fremtidsforskeren Erik Øverland til å komme med sine refleksjoner fra møtene. Dette er det første av i alt fire blogginnlegg.

Er det mulig å forutsi framtiden? Ligger det innenfor det menneskelige intellekts ytelsesområde å forestille seg framtiden på måter som gjør at mine valg blir bedre? Når samfunnsutviklingen preges av stadig større kompleksitet og usikkerhet, gir det da noen mening å forsøke å foregripe framtiden?

Dette er spørsmål framtidsforskere føler seg forpliktet til å besvare. Jeg vil svare nei på det første, og et klart ja på de to neste. ”Hvorfor det?”, spør du kanskje. Begrunnelsen for dette ligger først og fremst i ambisjonsnivået. Deretter i måten å nærme seg framtiden på. Forutsigelser, spådommer, profetier og, vil jeg føye til, framskrivninger, blir stadig vanskeligere å argumentere for i et samfunn som i økende grad preges av uventede hendelser, utviklingsløp i strid med etablerte anerkjente forventninger, samt forhold som snur opp ned på måten vi tenker, opplever og føler på. Å reflektere over hva som kan skje, slik man for eksempel gjør når man lager scenarier, er først og fremst antydninger om hvordan framtiden kan bli, ikke sannsynliggjorte utviklingsløp.

Samfunnet rundt oss er preget av uoversiktlighet, kompleksitet og usikkerheter hva framtidsutsiktene angår. Den geopolitiske situasjonen er mer turbulent enn på mange tiår. Europa preges av økonomisk stagnasjon. Kina er kanskje på full fart inn sin første store økonomiske krise. Midt-Østen står i brann. Outrerte kvasireligiøse politiske bevegelser preger mediabildet. Putin går bananas. Truende pandemier dukker opp stadig hyppigere. Klimatrusselen henger over oss. Forskjellen mellom fattig og rik er større enn noensinne… og slik kunne vi fortsette. Det er liksom ingen grenser for trusler mot våre gode liv. På den annen side foregår det forskning og teknologiutviklinger som verden aldri har sett. Utdanningsnivået har aldri vært høyere for så mange: Stadig flere kommer ut av fattigdomsfellen. Overnasjonalt samarbeide er i ferd med å etablere seg på områder som tidligere ikke var mulig (antikorrupsjonsarbeid i Europa og i verden, paneuropeiske styringssystemer, internasjonalt forskningssamarbeid mv). Rettssikkerheten sikres i stadig flere land og regioner: Myndigheter i mange land eksperimenterer med nye måter å drive politikkutvikling på. Mobiliteten over landegrensene øker. Reaksjonene mot religiøs fundamentalisme tiltar med uant styrke… også her kunne vi ha fortsatt. Å stake ut kursen slike landskap er risikosport og heftet med behørig usikkerhet.

Ja, der glapp det ut av meg – usikkerhet. Verden vi lever i er usikker. Og, den er mer kompleks enn noen gang. Vi vet ikke hvor det bærer hen. Vi kan jo ikke med hånden på hjertet si hva som på lang sikt kan bli konsekvensene av de utviklingstrekkene vi antydet over. Ikke vet vi helt hvordan vi skal imøtegå negative utviklinger heller, vi vet rett og slett ikke hvordan vi med fynd og klem skal sikre for eksempel framtidig bærekraft, et høyt og relevant kompetansenivå på ulike lands borgere, eller for så vidt hva slags transportløsninger vi, på lang sikt – nå tenker jeg 40-50 år fram i tid –, bør tilstrebe. Men vi har mer eller mindre vage antakelser, og vi må prøve disse ut. Og det er denne antakelsenes kunst jeg mener bør stå i forgrunnen når politiske programmer skal utarbeides, når virksomheters strategier bestemmes, når hver og en av oss forsøker så godt vi kan å finne mening i vårt kaotiske univers. Når jeg nå er bedt om å kommentere på det som er kommet fram på de tre plenumsmøtene om Fremtidens Norge vil jeg starte med noen betraktninger om denne antydningens kunst.

Framskrivningenes fallitt

Å antyde hvordan framtiden vil kunne bli er ingen eksakt vitenskap. Men, det er allikevel mulig å gjøre dette på gode måter og mindre gode. Mye taler for at bruken av framskrivninger ofte viser seg å være de mindre gode måtene. Flere av innlederne på møtene har vært inne på det. I det andre plenumsmøtet om framtidens transport var Gunnar Ridderstøm fra Cityplan ganske tydelig: ”framtiden er usikker, men en ting vet vi – dersom vi framskriver dagens transportsystem 10-20-30 år fram i tid, er vi bortigmot garantert å få den dårligste løsningen”. Ditlev Engel fra den danske tenketanken Big Future 2025 var også inne på dette i sitt innlegg da han siterte Steve Jobs ”you can´t connect the dots looking forward: you can only connect them looking bakckwards”. Du kan ikke møte dagens utfordringer og legge strategier basert på framskrivninger.

Dette høres kanskje trivielt ut, men er det ikke. Særlig i Norge synes framskrivningstradisjonen å ha hegemoni i strategisk politiske utredninger. Det kan derfor være lurt å se litt nærmere på logikken bak framskrivninger kontra logikken bak framtidsstudier og framsyn. I boka si om den sorte svane (The Black Swan, Taleb 2007) bruker den libanesisk-amerikanske essayisten, forskeren, statistikeren og risiko-analytikeren Nassim Taleb noe over 450 sider på å vise oss hvorfor vi ikke kan stole på historien når vi forsøker å forestille oss framtiden. ”Vi må tenke det utenkelige”, er ett av hans budskap. Stedet han vil vi skal bevege oss i retning av kaller han for ”Extremistan”, stedet for de ekstreme hendelser, trendbruddene og ”det uventede”. Motstykket er det såkalte ”Mediocristan”-samfunnet, preget av ’business as usual´ og en framtidsforventning basert på rene framskrivninger. Han mener det ikke er mulig å forutsi hendelser som 9/11, Berlinmurens fall, 22/7 eller liknende, men ambisjonen om å gjøre det, gjør noe med oss. Skaper en annen bevissthet og mental beredskap (som kan slå over i praktisk beredskap) for liknende hendelser. Dette er igjen med på å gjøre oss bedre i stand til å forstå slike fenomener når de kommer.

Det interessante med Talebs bok er ikke bare denne gjennomgående og fundamentale kritikken av konvensjonelle fagmiljøer, planleggere og utredere. Enda mer interessant fra et framtidsforsknings-ståsted er at Taleb synes totalt uvitende om en mer enn 70 års lang tradisjon for å tenke i slike baner, nemlig den moderne foresight- og tenketanktradisjonen. Hans målgruppe er forskningens aktører, politikkutviklere og planleggere. Ikke desto mindre synes Talebs bok å understreke behovet for å nytenkning innen en rekke fag- og planleggingsmiljøer. Slik er den med på å legitimere tilnærminger futurister og framsynspraktikere har eksperimentert med og argumentert for i snart tre generasjoner. Det er dette Gunnar Ridderstrøm og Ditlev Engel var inne på i sine respektive plenumsmøter . Dette reiser spørsmålene ”Når framskrivninger ikke duger – hva bør vi gjøre isteden?”, ”Må tilnærminger til planlegging endres?”, ”Trenger vi en ny økonomiutdanning og en annen innretning på offentlige budsjettprosesser for å muliggjøre langsiktige samfunnsinvesteringer?”. Jeg lar foreløpig spørsmålene henge i luften…

Når dette er sagt, er det også viktig å påpeke at en enten-eller tilnærming til forholdet mellom framsyn (foresight) og framskrivninger også blir for enkelt. Framskrivninger har selvsagt sin misjon, men problemet er at framskrivningene ofte blir svaret på alt, særlig i Norge med sin endimensjonale samfunnsøkonomiske fagtradisjon, der det faglig politiske jerntriangel synes å være hogd i stein. Framskrivninger er svaret! Hva var spørsmålet? For å komme ut av en slik tvangstrøye tenke differensiert, du må vite når du bør ta i bruk framskrivninger og når du ikke bør gjøre det. Jo lenger fram i tid vi orienterer oss, jo større er usikkerhetene. Jeg vil derfor legge til et ”bare” i betraktningen fra Ditlev Engel over: Du kan ikke bare basere deg på framskrivninger.

Figuren under kan illustrere betydningen av å utforske det ”utenkelige rom”, ikke fordi man tilstreber å gjette riktig og få rett i ettertid, men snarere fordi dette styrker blikket for det uforutsette, beredskapen for å takle uventede hendelser, samtidig som det trener deg opp i å tenke uortodoks og kreativt. Øvre høyre området er gjenstanden for framtidens planleggere og utredere. Den såkalte mest sannsynlige framtiden basert på framskrivning av historiske utviklinger (Mediocristan) tilslører betydningen av brudd, hendelser og at utviklingen i verden i stadig større grad preges av betydelige og overraskende hendelser (Extremistan). Vi må bevege oss fra Medicristan til Extremistan. Det er nettopp Extremistan som i alle år har vært fremtidstenkningens (foresight, futures studies) ambisjon.

Kilde: Øverland, 2014

Tenketanker og andre tanker

Når vi nå først har sagt det vi har over, så er det vanskelig å unngå fenomenet tenketanker. En typisk tenketank er et kreativt utredningsmiljø som både har mandat til og evne til å tenke alternative samfunns- og teknologiutviklinger som bety en stor forskjell. Internasjonalt ser vi en tradisjon tilbake til den kalde krigen og framtidsoptimismen i USA (RAND Corporation, Hudson Institute) og fram til dagens moderne policy utviklingsmiljøer (Demos i UK, stiftelser knyttet til transnasjonale konsern, utredningsmiljøer tett opp mot politiske myndigheter). De siste årene har det dukket opp en rekke nye såkalte tenketanker i det norske faglige og politiske landskapet. Eksempler på slike er Civita, Manifest analyse, og nå sist ut – Agenda. Undertegnede stiller et spørsmål om disse miljøene fyller de krav man bør stille til tenketanker. De norske miljøene synes i altfor stor grad å være knyttet til etablerte politiske miljøer og perspektiver innenfor dagens politiske konfliktlinjer. Når Trond Mohn og Marte Gerhardsen går ut i media med budskapet om at Agenda skal bidra til å felle den nåværende regjeringen, eller når Civita forstår sin rolle som å produsere argumentasjon og beslutningsunderlag for politiske vedtak i dagens politiske diskurs, så mister man noe av den viktigste funksjonaliteten til tenketanker. I mange av de foresight prosjektene undertegnede har deltatt i er det et viktig anliggende ikke å framskrive dagens konfliktlinjer, men gå ut i fra at om for eksempel 30-40 år så vil folk være opptatt av andre ting enn i dag, for så igjen prøve å forestille seg hva dette ”andre” kan være.

Nylig hadde jeg gleden av å tilbringe et par dager sammen med lederen for kanskje en av de viktigste internasjonale miljøene som innehar en slik tenketank-funksjon i dag, Jerome Glenn i The Millennium-project (http://millennium-project.org/). Dette miljøet har utviklet noe de har kalt for The Global Futures System, som er en infrastruktur for utviklingen av foresight/framtidsanalyser av den globale utviklingen, men kan også anvendes på regionalt og nasjonalt nivå, der de femten identifiserte utfordringene kan tilpasse lokale og regionale forhold. Han er en av få nålevende personer som allerede på 1970-tallet samarbeidet nært med et par av de viktigste tenketankene i verden, RAND corporation og The Hudson Institute. I en av samtalene sa han noe jeg bet meg merke i ” We have forgotten why RAND originally did scenarios. They wanted to elaborate fields they did not know at all, and possible events that they do not know the outcome of”. Vi er i dag mer opptatt av å diskutere scenarier, ikke å utvikle dem. Det er det siste som bør være den egentlige målsettingen med en tenketank.

Det var et viktig anliggende for RAND å finne ut hvordan man kunne unngå en tredje verdenskrig, selv om man i utgangspunktet ikke hadde noen ide om hvordan dette skulle være mulig. Likefullt ble det lagt inn store ressurser på å “tenke det utenkelige” og ”utforske det ukjente”. Og det ligger i kortene at gruppa fikk mandat til å kaste bestående politisk strategisk tenkning overbord. Selv om tredje verdenskrig problematikken ikke er så aktuell lenger (eller..?) så kan logikken i dette overføres til andre områder. Tenketankens viktigste funksjon er å tenke gjennom forhold som kan utfordre og kanskje føre til en fundamental reorientering i bestående politiske strategier. I dag er det få eller ingen miljøer i Norge som reelt sett innehar en slik funksjon.

En slik funksjon kan både være permanent og den kan være prosjektbasert, slik for eksempel Big Future miljøet i Danmark (http://bigfuture.dk/) er et glimrende eksempel på. Målet for Big Future 2025 er å utvikle realistiske forretningsscenarier og anbefalinger for holdbar vekst med en tiårig horisont for dansk næringsliv. Initiativet er fra starten av annonsert nedlagt etter en virketid i en begrenset tidsperiode. I vår hjemlige andedam kan også prosjektet ”Visjon 2030” i regi av Norad og regjeringen trekkes fram (www.norad.no/no/aktuelt/visjon-2030). Gjennom dette initiativet inviterer regjeringen norsk næringsliv og fagmiljøer til en innovasjonsdugnad for hvordan Norge kan bidra til å nå nye og ambisiøse mål for helse og utdanning globalt. Kanskje kunne møteserier som Fremtidens Norge institusjonaliseres ytterligere inn mot slike miljøer, evt. utvikle en tenketank funksjon selv?

Også flere transnasjonale selskaper er i ferd med å etablere frittgående høyttenkningsmiljøer innen egen organisasjon. Et godt eksempel på dette er en tenketank innen Volkswagen konsernet, som arbeider med utviklingen av scenarier for hva VW kommer til å leve av på lang sikt, der oppgaven er å utvikle fundamentalt nye forretningsmodeller som ”banner i kjerka” i forhold til dagens strategi så det holder. Som en kuriositet kan nevnes at ett av scenariene de utviklet var et scenario, der VW ikke lenger produserte biler, men drev med infrastrukturutvikling i urbane strøk over hele kloden.

Om betydningen av tidshorisonter og mulighetsrom

Før vi går over til det som kom fram på plenumsmøtene, er det et par andre ting til jeg har lyst til å peke på. Det ene er behovet for å identifisere mulighetsrom, for å utvikle en genuin glede og engasjement for hva som kan komme. Da jeg for et par år siden hadde gleden av å lese den østerrikske forfatteren og journalisten Robert Jungks[1] reisebeskrivelse gjennom amerikanske framtidsforskningsmiljøer og tenketanker, ble jeg slått av den optimisme og tro på betydningen av å tenke langt fram i tid, som ble beskrevet. Reisene hans foregikk i den mest intense gjenoppbyggingsfasen etter annen verdenskrig, og bærer preg av en ukuelig interesse og vilje til å forestille seg hvordan verden, teknologier, samfunnsforhold vil kunne utvikle seg de neste 50 til 100 årene eller så. Altså noe lenger enn det folk vanligvis forsøker seg på. Siden den gang har det rent mye vann i sjøen, ikke minst når det gjelder miljøer som forvalter langsiktighet og nytenkning om samfunnsutviklingen, teknologi og politikk. 50-60 år etter lever vi en verden som i stor grad er preget av omskiftlighet og uforutsigbarhet. Selv om mange av dagens metoder for samfunnsplanlegging ikke lenger framtrer som gode verktøy, er det mange gode grunner for å ikke miste troen, håpet og engasjementet og begeistringen over hva framtiden kan bringe. La ikke det ukjente være en trussel, men en kilde til nytenkning og begeistring.

Det andre handler om betydningen av å definere tidshorisonter. Utover det som er trukket fram over, er det i framtidstenkningen viktig å bli enige om en tidshorisont for den framtiden som diskuteres. En stor utfordring arrangører av møteplasser, der framtiden inngår i tittelen, er at man sjeldent er tydelig på hvor mange år fram i tid samtalene skal orientere seg mot. Det er nemlig stor forskjell om man skal diskutere en framtid 40-50 år fram i tid, eller en om 5-10 år. En lenger tidshorisont betyr også atskillig større usikkerheter, som da også må håndteres på et vis. Plenumsmøtene om Fremtidens Norge opererte ikke med noe eksakt årstall i framtida. Diskusjonen bar da også preg av ulike oppfatninger av tidshorisont, som igjen påvirker perspektivene som ble lansert. På den annen side – slike årstall kan heller ikke tas bokstavelig da det meste er avhengig av deltakerne.

Men, nå – hva kom så fram i møtene?

Jeg vil i det følgende vurdere debattene og innleggene i de tre plenumsmøtene om Fremtidens Norge utfra 5 kriterier. Disse er:

Kriterie 1 – originalitet. Er det mer her enn en ren reproduksjon av konvensjonell viten?

Kriterie 2 – frigjøring fra historien. Historie og trender blir ofte tillagt for stor vekt (framskrivninger). Har deltakerne klart å heve seg over trendframskrivninger? Ref. Talebs vektlegging av brudd, overraskende hendinger mv.

Kriterie 3 – tilnærmingen til framtiden. I hvilken grad tror deltakerne at det er viktig å ha rett i ettertid? Spådommer og profetier, eller beredskapstenkning? Har deltakerne problemer med å legitimere andre tilnærminger (enn framskrivninger)?

Kriterie 4 – vilje til å tenke nytt. Vi tenderer til å projisere dagens konfliktlinjer i offentlig ordskifte inn i framtiden, til og med når denne ligger 30-50 år fram i tid.

Kriterie 5 – kritikk av dommedagstenkning. I hvilken grad ser deltakerne for seg at man kan benytte framtidstenkning for å styrke troen og håpet for framtiden? Utvikle en positiv forventningshorisont?

[1]Robert Jungk, født 11. mai 1913 i Berlin, Tyskland, død 14. juli 1994 i Østerrike var en østerriksk-jødisk forfatter og journalist, som er mest kjent for sine reiseskildringer fra amerikanske framtidsforskningsmiljøer på 1950- og 1960-tallet. Mest kjent er han for sine beskrivelser av atombomben og dens konsekvenser og sitt prosessverktøy „fremtidsverkstedet“. Han regnes som en pioner innen freds-og miljøbevegelsen.